Bør DNB-toppene frifinnes?

«De undersøkelser som vi har foretatt, gir etter dette ikke grunnlag for å hevde at det aktuelle tjenestetilbudet og forholdene rundt det skulle ha vært fanget opp av konsernsjefen og konsernstyrene», konkluderer Hjort-rapporten med.

Det er naturligvis grenser for hva toppledelsen kan eller bør fange opp. Det bør imidlertid ikke finnes noen grenser for hva toppledelsen skal informeres om når det gjelder tvilsom etterlevelse av lover eller egne retningslinjer.
Slike grenser fantes åpenbart – og kanskje de finnes fremdeles – i DNB. For verken Bjerke eller Tanum har fått informasjon om den tvilsomme praksisen i Luxemburg. Det er det grunn til å bekymre seg over, både for store og små aksjonærer.

For hvor mye annen tvilsom praksis finnes det i banken som ikke Bjerke/Tanum har fått kjennskap til? Og hva var de for eksempel informert om når det gjelder den meget tvilsomme praksisen som Finanstilsynet og Forbrukerrådet har kalt skapindeksering. Måtte de lese om den også i pressen?

Granskerne hos Hjort mener at det på konsernnivå var utarbeidet gode nok retningslinjer og rutiner, og at ansvaret for å følge opp dette ligger i det ansvarlige forretningsområdet. Til det vil jeg bemerke at det letteste her i verden er å utarbeide gode retningslinjer og rutiner. I alle fall når man besitter slike ressurser som Bjerke og Tanum gjør. Den krevende jobben – den som krever skikkelig lederskap – er å skape en kultur der retningslinjene og rutinene lojalt følges opp av hele organisasjonen.

At toppledelsen ikke kjente til Luxemburg-praksisen skyldes naturligvis ikke at informasjonskanalene ikke fantes, men at medarbeidere ikke ville eller hadde mot til å benytte dem. Det burde være Bjerkes, Tanums, Mælands og alle andre eieres bekymring.