Robin Øvrebø
En av de viktigste lærdommene jeg har gjort som investor, er at det gjelder å prøve å finne ut hva det er du ikke forstår. Fordelen med å unngå det jeg synes er vanskelig å forstå, er at det reduserer risikoen for feilinvesteringer. Det reduserer feilraten, som over tid øker sjansen for god avkastning.
Jeg mener dette er like viktig som hva du faktisk forstår. Kanskje viktigere. Fordi mesteparten av det du hører om, eller leser om, skal gå i bøtta for: a) det du ikke forstår eller b) det som er for vanskelig.
Her er en ikke-uttømmende liste over de bransjene jeg synes er vanskelig å forstå.
Flybransjen
Jeg rører ikke flybransjen. Årsaken til dette er at dette er en bransje som i stor grad konkurrerer på pris og hvor selskapene over tid har hatt problemer med å tjene penger. Økosystemet til bransjen er dårlig og jeg foretrekker å være investert i gode bransjer. Buffett uttalte en gang om flybransjen:
“The worst sort of business is one that grows rapidly, requires significant capital to engender the growth, and then earns little or no money. Think airlines. Here a durable competitive advantage has proven elusive ever since the days of the Wright Brothers. Indeed, if a farsighted capitalist had been present at Kitty Hawk, he would have done his successors a huge favor by shooting Orville down.”
Du vil derfor aldri se meg investere i hverken Norwegian eller SAS. Fordi jeg liker ikke bransjen i sin helhet. En bransje som krever konstant reinvestering av kapital vil aldri være et økosystem med habitat for et fantastisk selskap. Fordi økosystemet til bransjen ikke tillater det. Da er det best å holde seg unna.
Råvarer og olje
Jeg er skeptisk til råvarebransjer, som gruveselskaper, oljebransjen og andre selskaper i slike bransjer. Dette er bransjer som i stor grad er avhengig av eksterne priser for å tjene penger. Det enkelte selskap har i liten grad mulighet til å påvirke prisene. Problemet med slike selskaper er at tilbudet og etterspørselen går i store sykluser og det er store svingninger.
Jeg skrev masteroppgaven min om gasskonflikten mellom Russland og Ukraina og hvordan den påvirket EUs tilnærming til energisikkerhet. I den sammenheng skrev jeg et kapittel om “The New World of Oil”. Enrico Mattei beskrev de store britisk-amerikanske oljeselskapene, i ren frustrasjon, som “The Seven Sisters”. Årsaken var at han var oppgitt over disse selskapenes dominans i markedet. Financial Times lanserte, i en artikkel publisert i 2007, begrepet “The New Seven Sister”. Eksempler er Petrobras, SaudiAramco og Gazprom.
I dette kapitlet fokuserte jeg på at mange av de nye, store oljeselskapene er statseide og at en større andel av reservene tilhører statseiede selskaper enn hva de gjorde tidligere. I masteroppgaven så jeg mest på gassmarkedet, som ikke er globalt, slik som oljemarkedet. Gassmarkedet er preget av regionale forskjeller, da det fortsatt er bundet opp av gassledninger, selv om gassfrakt langs sjøveien er økende. Da jeg skrev oppgaven så jeg i hvert fall for meg en vedvarende høy oljepris fordi markedet, på det tidspunktet var mer politisert, enn det for eksempel var på 90-tallet.
Poenget med denne digresjonen, er at det svinger veldig hvilken del av oljebransjen som henter ut den økonomiske renten. På 90-tallet var oljeprisen lav, slik at det var konsumentene som hentet ut “avkastningen” fra billig olje. De siste 10-15 årene er det produsentene som har hentet ut avkastningen på grunn av oljeprisen. Slike store svingninger gjør det mer naturlig for meg å holde meg unna. En del av prisingen i bransjen har vært basert på det tiåret med størst lønnsomhet på flere tiår. Da er det vanskelig å se for seg at de neste årene blir like bra. Årsaken til dette er at syklusen i oljebransjen, og andre råvarer, ofte har lange haler. Det kan ta tid før markedet er i likevekt igjen. Kanskje de neste 10 årene blir en periode hvor det er konsumentene som igjen henter ut den økonomiske renten fra billig olje? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke spå oljeprisen og da unngår jeg heller trøbbelet og leter annensteds.
Et annet, interessant tema i denne sammenheng, er oppdrettsnæringen. Vi snakker nå om at vi er inne i en langsiktig trend i oppdrett fordi dette er en billig proteinkilde. Jeg er enig at dette høres fornuftig ut. Jeg har fått flere spørsmål på Shareville og av andre, om jeg har noe “top pick” i oppdrettsnæringen. Først og fremst, så har jeg ikke sett på bransjen. Den har ikke fattet min interesse, av en eller annen grunn. For det andre, så blir jeg skeptisk fordi alle andre driver og følger med på den. Jeg opplever det som at det er en del hype rundt bransjen og da blir jeg med en gang litt skeptisk. Kanskje det er fordi jeg synes det er for vanskelig å forstå? Jeg vet ikke og skal heller ikke skrive så mye mer, men foreløpig velger jeg å bruke energien på andre selskaper. Det har med selektivitet å gjøre.
Teknologi og bransjer med høy endringstakt
Andre bransjer jeg synes er vanskelig å forstå, er en del teknologi. Årsaken er at en del av teknologibransjen endrer seg veldig hurtig.
Se på mobilprodusenter. For 20 år siden var produsenter som Motorola og Ericsson store produsenter. For 10-15 år siden var Nokia den største produsenten og dominerte markedet. Alle som hadde en mobiltelefon rundt årtusenskifte husker: “Nokia – Connecting People”. Så kom Apple og revolusjonerte markedet. Poenget mitt er at det er for stor endringstakt i bransjen og som investor blir du derfor avhengig av å velge de selskapene som innoverer raskest. Det synes jeg er vanskelig.
Jeg foretrekker selskaper og bransjer hvor endringstakten er lavere. Det har med forutsigbarhet å gjøre og gjør det enklere å si noe om fremtidig inntjening og kontantstrøm. Jeg utelukker ikke alt av teknologi. Jeg har for eksempel eid Microsoft. Hvorfor tenker du? Fordi Microsoft i større grad er “business service”. Bare se på MS Office og den utbredelsen det har. Og Windows. Det er standard på veldig mange arbeidsplasser og det gjør at det er enklere å forstå. Jeg kunne nok også eid Google, fordi det er en søkemotor og i all hovedsak baserer seg på reklame- og annonseinntekter. Det kan jeg i større grad forstå.
Men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til bransjer hvor endringstakten er høy.
Selskaper med binære utfall
Du vil ikke se meg investere i selskaper med binære utfall, hvor selskapets eksistens er avhengig av lanseringen av ett produkt. Det vil si, jeg vil ikke investere i et selskap hvor utfallet blir enten fantastisk eller katastrofalt. Jeg foretrekker, “Heads I win, tails I don´t lose much”, som Monish Pabrai sier.
Eksempelvis vil jeg ikke investere i biotech. Fordi i slike selskaper står alt og faller på lanseringen av et produkt eller godkjenningen av én patent. Jeg kan investere i medisinske selskaper, som eksempelvis Medistim. Men det er fordi dette er et produkt som allerede er prøvd, vist seg å ha en signifikant effekt og fordi jeg opplever at jeg kan forstå det. Om en ny kreftmedisin vil ha effekt på mennesker eller ikke blir, for meg, ren gambling og jeg har ingen forutsetning for å forstå det.
Nye industrier
Jeg liker heller ikke nye industrier, som eksempelvis solbransjen eller vindmølleselskaper. Jeg har vært investert i sistnevnte, men det var en feil av meg som investor. Jeg hadde ikke noe i det selskapet å gjøre. Solbransjen sliter fortsatt med veldig dårlig lønnsomhet og mange selskaper har møtt på problemer. Dette så jeg med egne øyne da jeg var i Kina i 2012 og besøkte flere solcelleselskaper.
Da prisingen av REC eksempelvis var på sitt høyeste, så var markedet av den oppfatningen at solceller var hight-tech og teknologien vanskelig å kopiere. Så kom kineserne på banen og kopierte hele teknologien og kunne produsere mye billigere. Det gjør meg skeptisk til nye industrier og bransjer, selv om teknologien er fantastisk. Det har lært meg at du som investor helst skal investere i bransjer som har en solid track record og hvor flere selskaper tjener penger.
Konklusjon
Så spør sikkert du, som leser, hva er det egentlig han forstår?
Det er et godt spørsmål. Og et viktig spørsmål.
Jeg kan virke veldig konservativ når jeg unngår alle disse overnevnte bransjene, men det er en konsekvens av de lærdommene jeg har tatt med meg som investor. Konklusjonen er at det er svært vanskelig å slå markedet over tid. For å gjøre det, trengs disiplin, tålmodighet og selektivitet. Det er svært få selskaper som over tid har den kvaliteten som skal til for å slå markedet. Det betyr at de aller fleste selskapene du ser på og hører om ikke vil ha tilstrekkelig kvalitet.
Men det trenger ikke bety noe. For det er ikke størrelsen på kompetanseområdet som betyr noe. Det viktigste er å vite hva du ikke forstår og at du har definert ditt kompetanseområde.
I morgen vil jeg skrive et innlegg om hva det er jeg opplever at jeg forstår.
Ønsker du å se min portefølje, mine kjøp og salg eller har spørsmål, kan du følge meg på Shareville: Robin_Øvrebø
Du kan også følge meg på Twitter: robinovrebo
