Peter Warren
Japan har i lang tid konkurrert med Sveits om å ha den laveste renten på statsobligasjoner med 10 års løpetid. Etter en korreksjon oppover i perioden 2003-2007 toppet den japanske statsobligasjonsrenten ut på 2%.
Retningen på 10 års renten har siden den gang vært nedadgående og for to dager siden falt under null og ble negativ.
Dette betyr at disse statsobligasjonene mindre verdt hvert år frem til forfall.
For en investor virker et slikt utfall meningsløst. Det samme gjorde det å kjøpe disse obligasjonene for å låse seg til en årlige avkastning på 0.5%, 0.4% og 0.3% i 10 år.
Egentlig virket det meningsløst lenge før det.
Når renteavkastningen på disse obligasjonene ligger på 0.3% årlig og den japanske finansministeren lover 2% inflasjon, blir distribusjonen av mulige utfall skremmende. For å si det forsiktig.
Dersom finansministerens anstrengelser skulle lykkes og inflasjonen steg til 2% ville kursfallet på disse obligasjonene være katastrofalt. Til tross for hva vi vet idag, nemlig at 10 års renten kunne bli negativ, ville gevinsten ikke stå i forhold til risikoen.
Men slik er det ikke blitt. John Maynard Keynes’ kloke advarsel om at «the market can remain irrational longer than you can stay solvent» er fortsatt relevant.
De som har hatt JGB (Japanese Government Bonds) i sine porteføljer har vært vinnerne på tross av den miniskule renten. Dette gjelder Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) og andre investorer som har global indeksforvaltning i tillegg til trendfølgende hedgefond.
Rentenedgangen har sørget for at disse investorene har fått en fantastisk kursgevinst på disse obligasjonene
Galt har med andre ord vært riktig – så utrolig riktig.
