Småkapital

I Norge er det regulatorisk dyrt å hente penger til mindre selskaper. Derfor blir vekstselskaper som ber om 5-20 millioner nedprioritert hos meglerhusene. Forsvinner det 1-5 millioner i meglerhonorar, advokat og revisor regninger, samt listepris på Oslo Børs, er det ikke mye igjen til arbeidskapital for de som nettopp trenger det. Svaret blir at man må gå på venner og bekjente, evt. banke på døren til profesjonelle investorer, og prisen man ender opp med vil ikke nødvendigvis representere “markedet”. For lav prising er dårlig for selskapet, for høy går ut over naive investorer. Et meglerapparat og senere “notering”, vil gi en riktigere pris for begge parter.

I Sverige er dette markedet mye større, nettopp fordi kostnaden er lavere, noe som har gjort at en underskog av mindre meglerhus nettopp fokuserer på små vekstselskaper. Disse noteres på Aktietorget og First North, som igjen gir større beskyttelse for investorene enn f.eks OTC listen i Norge. For en investor er det selvfølgelig en stor fordel å investere i et “børsnotert” selskap, både i form av likviditet og opplysningsplikten til selskapene.

Kapitalmarkedet og det finansregulatoriske skal gjør det trygt og enkelt for selskaper å hente penger, men også beskytte investorene. Det høres vel å bra ut, men det er ikke bare store selskaper som trenger finansiering, og fremveskten av f.eks crowdfunding av equity i andre land, vil måtte tvinge frem reformer i Norge etter hvert. Bare synd at de folkevalgte heller bruker tid på å forby provisjoner til p-vakter.