Verdireisen

Jeg startet å investere i aksjer i mars 2007. Jeg var 18 år. Først startet jeg å handle i råvarer, men jeg gikk raskt over til aksjer. De aller fleste husker godt sin første aksje. Min var Golden Ocean. Jeg var med fra 20 til 40 kroner. Alt var basert på et tips fra en klassekamerat på videregående. Det var bare flaks og jeg var heldig som kom meg ut på 40 kroner.

Hvis jeg går tilbake til de tidlige årene, det vil si 2007-2009, så ser jeg at jeg handlet mye på det jeg vil kalle innfallsmetoden. Det vil si, det var ganske tilfeldig hvilke selskaper som ble tatt inn i porteføljen. Få av selskapene var verdiaksjer. Jeg var en drivende seilbåt uten noen bestemt retning. Det tok tid før jeg tilegnet meg en strategi.

Det var ingen prosess. Ingen kriterier. Ingen strategi. Og når aksjeplukkingen er tilfeldig uten noen grunnleggende prinsipper, så blir resultatene deretter. Jeg var imidlertid heldig og gikk ikke på noen store tap. Interessen økte under finanskrisen. Antallet handler økte utover, fra høsten 2008 til våren 2009. Jeg hadde flaks, og var heldig som gikk inn på dette tidspunktet. Etter at markedet nådde bunnen våren 2009 så var trenden  oppadgående. Jeg derimot, var “all over the place”.

Et av de få kjøpene jeg stod ved, og beholdt, var Sparebanken Øst, som jeg kjøpte våren 2009. Jeg holdt aksjen i 6 år, før jeg solgte den i fjor. Sparebanken Øst er et av de få selskapene jeg kjøpe i den perioden som jeg også kunne eid i dag. Jeg valgte imidlertid å selge de i fjor, da jeg fant andre, mer interessante investeringer.

Fellesnevneren for årene 2007 – 2010 var at jeg hadde mange transaksjoner uten noen strategi. Jeg tror alle nybegynnere kan kjenne seg igjen i dette. Hvordan skal du velge aksjer? På hvilket grunnlag? Hva skal du se etter? Når skal du selge? Når skal du kjøpe?

Av og til kan jeg fortsatt kjenne meg tvilende til om det fortsatt er noen vits for meg å plukke aksjer. Om det faktisk har noen verdi, kontra det å investere i fond. Det er da jeg minner meg på om at jeg har en tilnærming som jeg har stor tro på.

Det er mange spørsmål. Uten noen prosess eller tilnærming blir det hele veldig tilfeldig. Og med tilfeldighet som utvelgelsesprosess, så kommer også tilfeldige resultater. Det kan gå bra. Men det kan gå skikkelig på trynet også. Det gikk heldigvis ikke skikkelig på trynet for min del. Mange mister, forståelig nok, interessen hvis de går på store tap i aksjemarkedet.

Vendepunktet kom våren 2010. Jeg leste Benjamin Grahams “The Intelligent Investor” og om Warren Buffett. Fra å drive uten noen mening, fikk jeg plutselig en tilnærming til hvordan jeg kunne velge aksjer. For meg ga den mening.

Fra dette punktet startet jeg å plukke billige aksjer basert multipler som P/E og P/B, samt at jeg ønsket utbytte. Det var typisk billige selskaper. Samtidig begynte jeg å følge Thorelif Jackson på Nordnet, da han etterlevde Graham og Buffetts prinsipper. For meg ga denne strategien mening.

Derfra begynte jeg også å inkludere store, amerikanske bluechips som var fornuftig priset på denne tiden. Eksempler er Microsoft, Johnson and Johnson og Procter & Gamble. Dette var vel rundt 2011-2012. På denne tiden bestod porteføljen av billige, internasjonale “bransjevinnere” spredd over flere bransjer. Jeg hadde nok mellom 10-15 selskaper i porteføljen. Porteføljen i sin helhet gjorde det bra, men jeg opplevde enkelte store tap.

Jeg fulgte Thorleif Jackson tett på denne tiden. Han hadde skapt resultater over tid og han var, og fortsatt er, den danske eksperten for Nordnet Danmark. I den sammenheng oppdaget da at han skulle på investorreise til Kina i mars 2012. Jeg ble umiddelbart trigget. En kamerat og jeg slang oss på og ble med en gjeng dansker på investorreise til Kina. Vi trakk snittalderen betraktelig ned.

Vi besøkte Shanghai, Suzhou, Hong Kong og Macau. Vi besøkte en rekke kinesiske selskaper. Blant annet konkurrenter til REC, som Jinko Solar. Jeg fikk dermed se hvordan kinesiske selskaper utkonkurrerte REC på at de kunne produsere ekstremt mye billigere. Vi besøkte også Bank of China, Jinhui Shipping, MingYang Windpower – en konkurrent av Vestas Wind System.

Det var ekstremt spennende å oppleve hvordan Jackson utviklet sin investeringsfilosofi, fra å være en novise, i begynnelsen av 30-årene. Jackson hadde ingen finansiell bakgrunn, slik som meg. I dag har han sitt eget investeringspartnerskap, som i stor grad er bygget opp etter Buffetts prinsipper. Det var fascinerende. Jeg husker han sa til meg “Du er heldig Robin, du har flere år med rentesrente foran deg”.

Dette gjorde interessen enda større og jeg hadde en portefølje som i stor grad var inspirert av Thorleif. En av de viktigste grepene du kan gjøre, er å lære, kopiere og studere de som er bedre deg. På denne måten fikk jeg møte likesinnede, med en lignende tilnærming til aksjemarkedet. Det var en uvurderlig erfaring.

Fra reisen tok jeg med inspirasjon. Jeg hadde muligheten til å investere i Jackson Familieinvest, men i stedet valgte jeg å utvikle min egen strategi og tilnærming, selv om jeg innså at det kunne bli vanskelig å slå avkastningen til Thorleif. I bokhandelen på Hong Kong International airport plukket jeg opp “Snowball: Warren Buffett and the Business of Life” av Alice Schroeder.

Buffett var jo opprinnelig en som investerte veldig likt som Graham. Graham investerte i såkalte cigar butts, selskaper som ikke nødvendigvis var så bra, men som hadde et siste puff igjen i seg og som samlet ga god avkastning. De var så billige at de var verdt å holde på, for en periode.

Da Buffett møtte Munger, ble han overbevist om å i større grad fokusere på kvalitetsselskaper til en fornuftig pris. Skoleeksempelet på dette er godteriprodusenten See´s Candies, som kan vokse omtrent uten å holde tilbake inntjeningen. Det å finne slike kvalitetsselskaper, som du kan kjøpe og holde, uten nødvendigvis å selge, er en filosofi som appellerte til Buffett. Det å kjøpe et godt selskap og holde på det var noe som tiltalte til Buffetts personlighet. Han liker at ting er som de er. Charlie Munger har uttalt følgende: “Investing is where you find a few great companies and then sit on your ass.”

Dette var en tilnærming som appellerte til meg. Det gjør at du ikke trenger å finne mange investeringsideer. Jeg liker tanken om at jeg finner noen få, gode selskaper og holder på dem. Som investor trenger du ikke mange kjøp for å gjøre det godt. Et virkelig godt kjøp i året er tilstrekkelig.

Men en slik tilnærming krever selektivitet. Og tålmodighet. I den sammenheng begynte jeg å lese bloggeren Geoff Gannon, som har bloggen gannonandhoangoninvesting.com. Tidligere skrev han også på Gurufocus. På dette tidspunktet, omkring slutten av 2012, begynnelsen av 2013, opplevde jeg at, selv om jeg investerte i bransjevinnere, så var det fortsatt en del investeringer som gikk dårlig. Eksempelvis Jinhui Shipping, og Gazprom.

For det første hadde jeg en for stor portefølje, bestående av omkring 15 aksjer. For meg ble det for mye å holde styr på, i hvert fall hvis jeg skulle kjenne hvert eneste selskap godt. På dette tidspunktet eide jeg Bank of China, og jeg hadde ingen forutsetning for å forstå eller analysere Bank of China. Jeg begynte å innse at jeg hadde store begrensninger som investor.

I tillegg opplevde jeg at tapene kom i “dårlige industrier”, hvor det generelle økosystemet er dårlig. Det finnes gode bransjer. Og det finnes dårlige bransjer. Jeg erfarte, og kom til den konklusjonen, at det ikke hjelper å investere i en bransjevinner, hvis hele bransjen har et dårlig økosystem.

Inspirert av Gannons konsentrerte portefølje og grundige skriblerier, valgte jeg etter hvert å kjøre en mer konsentrert portefølje. Jeg økte innsatsen i selskapene jeg hadde mest tro på, og solgte de investeringene som virkelig var utenfor strategien. Det er stor forskjell på hvilke typer aksjer du kan ha i en aksjeportefølje bestående av 15 aksjer og en aksjeportefølje bestående av 8 aksjer Kravet til seleksjon blir viktigere. En slik tilnærming krever at du tar noen tøffe valg. Eksempelvis solgte jeg etter hvert investeringer som Gazprom og Jinhui. De var rett og slett ikke gode nok selskaper.

I tillegg solgte jeg også selsakper som Gjensidige og Sparebanken Øst. De to siste selskapene liker jeg svært godt, men jeg mente det var bedre avkastningsmuligheter andre steder. Det var vanskelig, men nødvendig for å øke innsatsen i de beste ideene.

Det var særlig to artikler fra Geoff Gannon som inspirerte meg. Den ene handler om det å gjøre det nødvendige og fokuserte arbeidet for å bli en bedre investor. Den andre handler om hvordan du kan praktisere verdsettelse. Har du interesse for dette temaet, anbefaler jeg disse to artiklene på det sterkeste. Disse to artiklene er kanskje de to viktigste jeg har lest.

I dag bruker jeg lang tid på et potensielt kjøp. Porteføljen består av 8 aksjer, og jeg har som mål om å ha omkring 5-8 aksjer i porteføljen. Det er også stor variasjon i størrelse på posisjonene. Jeg har 1/3 av kapitalen i min beste idé og 4,5 % i den mest risikofylte ideen. Dette er jeg veldig komfortabel med, fordi jeg opplever at det gir tilstrekkelig diversifisering, samtidig som jeg får konsentrert kapitalen min i de aller beste ideene mine. Dette er en strategi som fungerer teoretisk, men som jeg også kan etterleve og følge i praksis. Det er viktig.

En slik tilnærming krever at jeg bruker lang tid på hver eneste kjøpsbeslutning. Det handler om å bli kjent med selskapet, analysere bransjen, kvantitative og kvalitative faktorer. Men det er slikt jeg trives med. Jeg trives med å utvikle investeringshåndtverket. For det er det som skal gi avkastning over tid. Jeg vet ikke om jeg alltid vil ha akkurat denne selektive tinærmingen, men jeg trives veldig godt med det. Jeg vet imidlertid at jeg alltid kommer til å være verdibasert og inspirert av personer som Buffett, Munger, Jackson, Gannon, Spier, Pabrai, Greenblatt og lignende.

Hvorfor?

Fordi det er en strategi som appellerer til meg og som passer min personlighet. Jeg tror det er viktig at du finner en tilnærming som passer din egen personlighet. Som du kan etterleve og stå ved når markedet faller og Mr. Market viser frem sine humørsvingninger.

Uansett, så er det å investere i aksjemarkedet en livslang læringsprosess. Hvis du skal investere i enkeltaksjer og plukke aksjer på egenhånd, så tror jeg det er viktig å ikke bare investere penger, men også tid i denne læringsprosessen. Det er en reise som aldri slutter. Det er helt essensielt å utvikle en konkret tilnærming og strategi til markedet, som du selv har definert.

Det betyr at du må like selve reisen også. Ikke bare resultatet.

For min egen del, har det vært verdireisen.

Ønsker du å se min portefølje, mine kjøp og salg eller har spørsmål, kan du følge meg på Shareville: Robin_Øvrebø